Mnemoteket

Det samles inn nok av tall og fakta. Det vi mangler er et minnenes depot.

«Jeg fikk slik hat til husbonden, sa mor, at om han hadde ropt om hjelp fra en hvelvet båt, ville hun ikke ha ydet noen hjelp». Hun var husmannsdatter fra Nord-Trøndelag. Fra Fredrikstad forteller en unggutt som ble tatt opp som plankebærer på sagbruk: «Dette var et av de stolteste øyeblikk i min tid. (...) vi var enige om at dette måtte være toppen av slitet for føden.»

Når vi kan vite om hatet og stoltheten, er det fordi noen har samlet inn disse minnene. De er hentet inn ved tilbakeskuende intervjuer med eldre folk, eller ved at mennesker sjøl har skrevet om livene sine. Det finnes også spesialintervjuer som tar opp ett emne, det være seg arbeidsteknikker ved korgfletting eller eller innsatsen fra ledende politikere.

Slike personlige minner gir opplysninger om forhold som ikke er skrevet ned. De gir kunnskap om mennesker som ikke skreiv – minnene har en demokratisk side. De forteller om historien sett «fra innsida», fra dem som opplevde dramatiske hendinger eller endringsprosesser. Og de forteller om hvordan mennesker nå fortolker livet sitt.

Enhver som har søkt å skrive sosial- og kulturhistorie eller breiere samfunnshistorie, veit hvilken utrolig rik kilde minner er. Stadig kan en stille nye spørsmål. Fag som folkloristikk har siden 1800-tallet samlet inn alt fra folkeviser til svar på spørrelister om krigshverdag. Historiefaget i Norge kan her vise til den store innsamlingen av arbeiderminner på Norsk Folkemuseum som ble ledet av Edvard Bull på 1950-tllet, med et par tusen bidragsytere. Samfunnsfagene intervjuer også retroperspektivt, men intervjuene derifra har ikke vært tatt systematisk vare på.

Nå foreligger en nyttig bok, «Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie» av historieprofessor Ingar Kaldal i Trondheim. Han har syslet med disse spørsmålene i en årrekke, blant annet på eget nettsted kalt Arbeidsarven. Boken tar opp de aller fleste aspekter – som faghistorien nasjonalt og internasjonalt, og de faglige, sosiale og politiske interessene som er involvert. Et viktig poeng somstiger fram er at mens bondesamfunnet og industrisamfunnet er ganske godt dekket, er framveksten av informasjons- og tjenestesamfunnet i ferd med å bli historie uten at innsamlede minner om denne perioden finnes. Kaldal diskuterer også hvordan en skal tolke, samle inn og bruke munnlige kilder. Sitt mest originale bidrag – det er flere – gir Kaldal i en drøfting av minnenes spesielle karakter med hensyn til erindring. Et eldre syn på hukommelse var at den fungerte som et slags lager, der en kunne hente ut den samme gjenstanden som en la inn i lageret. Men, sier Kaldal: «Dette skjer i prosesser hvor de ikke bare fylles på eller reduseres, men formes og omformes, tolkes og omtolkes, brukes og gjenbrukes.»

Denne utmerkete boka dokumenterer at det fortsatt er betydelig vitalitet i arbeidet med muntlige kilder. Norsk Folkemuseum har åpnet et nettsted for kulturhistorisk materiale, der folk kan legge inn egne minner (minner.no). Men det er fremdeles svakheter ved forvaltningen av disse kildene. For det første ligger det en rekke mindre samlinger omkring på museer og biblioteker, uten noen oversikt. Vi har et statistisk Sentralbyrå som som registrerer og teller oss, det er ingen manko på kvantitative data. Men vi mangler et «minnenes sentralsted», et depot for kvalitative data, for personlige minner. I en digital tid ville det være en smal sak å sikre både lokal kontroll og bevaring, og sentral, felles tilgang.

En neste utfordring er hvordan hensynet til personvern skal praktiseres. I dag forstås det ofte i samfunnsfagene slik at intervjuene skal slettes etter bruken. Dermed utvisker vi større deler av samfunnets hukommelse. I stedet for sletting, må vi finne ordninger bygget på tidsgrenser (som ved folketellinger), klausuler for bruk og regler for særlig følsomme data.

Som et sentral «mnemotek» - depotsted for minner – peker Norsk Folkemuseum seg ut; det har i tradisjonen fra Edvard Bull arbeidet seriøst med dette i lengre tid. Men for å løfte dette feltet ytterligere opp, trengs trolig en allianse – av Norges Forskningsråd, Kulturrådet, Arkivverket, Museumsforbundet og kanskje Den norske historiske forening. Når samfunnet bruker store ressurser på data som kan telles, må det da være mulig å finne midler til data som kan tolkes.    

 

Knut Kjeldstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo


(Tidlegare publisert i Klassekampen, 9. janur 2018. Republisert i Framdrift.Memoar.no 15/12-18 etter avtale med forfattaren)


Comments